De glemte flyktningene i Bekaadalen

Sett fra fjellpasset 1600 meter havet ser Bekaadalen grønn og idyllisk ut. Nede i dalen lever 400.000 syriske flyktninger, de fleste under uverdige og trøstesløse forhold.

Den vesle jenta på bildet over er 4-5 år. Det er i slutten av desember, fire dager etter julaften. Hun er barbeint og bærer på lillebroren. Han er kanskje to år, også han er uten sko. Hun bærer gutten over den grove pukksteinen og setter ham forsiktig ned på en gammel hattehylle til en bil. Foreldrene er ikke å se.

Alfred Ydstebø deler ut bamser til barna i leiren.

Mange Bekker Små
Det er en fin dag. Solen skinner og det er kommet hjelp til leiren. Med telt, brennstoff, vinterklær og -sko, bananer og bamser. Jenta er for liten, hun havner bakerst i køen når bamsene deles ut. Hun er sjanseløs, men sier ingenting. Bare snur, går og setter seg med broren. Hvorfor barna er uten sko vet vi ikke. Det er ingen voksne der å spørre. Kanskje har skoene gått med til brensel. Både sko og klær havner i ovnene når det ikke er mer diesel igjen.

For noen dager siden lå snøen tykk i leiren, og om kvelden neste dag er det ventet storm og nedbør.

Her mangler teltduker, disse ble levert av Mange Bekker Små senere på dagen.

Vi er i én av flere hundre leirer i Bekaa. Abri-sjef Alfred Ydstebø og undertegnede er sammen med Sandra Cederholm. Hun er i tillegg til å være rådgiver i Abri, en av de mange frivillige som har et brennende engasjement for barna i Bekaadalen. Også for de voksne. Cederholm har i lang tid vært en av drivkreftene i den frivillige organisasjonen Mange Bekker Små. Dette er tur nummer åtte til Libanon bare i år.

Der samarbeider hun tett med lokale hjelpeorganisasjoner, og med Ministry of Social Affairs, MoSA. Sandra er blitt et kjent ansikt i Libanon og Bekaa. De lokale representantene fra MoSA kan ikke få skrytt nok av arbeidet hun gjør. Det kan heller ikke Alfred Ydstebø.

– Det er fantastisk, og helt nødvendig. Her nede er det nød i bokstavelig forstand. Det er noe helt annet enn det vi ser fra leirer i mange andre land, eller fra mottak i Norge, sier Ydstebø.

Sandra Cederholm inspiserer et telt, her i kjøkkenkroken.

Ni barn i telt
I ett av teltene, som består av et skrøpelig rammeverk av tre, kledd med tynne plastduker, bor det en familie på 11. Det ene av de ni barna er ei jente på fire år med hjerneskade. Hun har ingen krav på legehjelp utover akuttsituasjoner, og faren er fortvilet. Alfred bestemmer seg der og da for å hjelpe familien. Han vil ta med jenta hjem til et norsk sykehus.

– Det var min første tanke. Det viste seg etter hvert at familien får dekket 75 prosent av  kostnadene til operasjon av FN. Egenandelen har ikke familien mulighet til å dekke, de har ingenting. Så vi bidrar iallfall med det, sier Ydstebø.

Ni barn. Hun på 4 år skal nå få hjelp av FN og Abri.

1,5 millioner flyktninger
Situasjonen i Libanon, og særlig Bekaa, er prekær. Det bor 4 millioner innbyggere i landet, som i utstrekning er på størrelse med Rogaland, i tillegg til 1,5 millioner flyktninger. 400.000 av dem er altså i Bekaa, som grenser til Syria. Dalen ligger på 900 meters høyde og er et av de viktigste jordbruksområdene i Midtøsten. Den nordlige delen er såkalt stronghold for Hezbollah, en sjiamuslimsk, paramiltær organisasjon som støtter Assad-regimet i Syria.

Vi møter borgermesteren i en av kommunene i dalen. Han inviterer oss hjem. Huset hans ligger i bunnen av en fjellrekke. Det er fem kilometer til den syriske grensen. Veien mellom Beirut og Damaskus går like i nærheten. Den er åpen og hundrevis av trailere passerer til og fra den syriske hovedstaden hver dag.

Det er mer stabilt i Bekaa enn på lenge, men det er ingen som kan kontrollere hvem som kommer som flyktninger over grensen. I begynnelsen av året var det flere selvmordseksplosjoner i nabolaget til borgermesteren. Han hevder det var IS som sto bak.

– Vi vet ikke hvem som kommer, men vi vet mange har vært i kamphandlinger i Syria – på alle sider av konflikten. Det ligger mange våpen og uniformer nedgravd i skråningene over byen. Derfor er de i sivile klær når vi treffer dem, sier han.

På besøk hos ordføreren (t.v.) i Majdal Aanjar. Her sammen med varaordføreren og MoSAs representant i Bekaa.

De fattigste
Det bor 25.000 innbyggere i Majdal Aanjar. I tillegg er det 32.000 flyktninger. De bor i de samme teltene og under de samme forholdene som vi har sett tidligere på dagen.

– Vi greier å håndtere det akutte behovet, som mat og tak over hodet. Men infrastrukturen i dalen greier vi ikke å absorbere. Det flyter av søppel og kloakk, det er så mye vi hadde trengt hjelp til, sier han.

Libanon gjør en fantastisk innsats for flyktningene. De som strander her er er de som ikke har råd til å ta seg til Hellas, til Europa. Det er de aller fattigste.

Alle de store hjelpeorganisasjonene er til stede i Libanon. Men både landet og flyktningene er helt avhengige av arbeidet til ideelle organisasjoner og privatpersoner, som Mange Bekker Små.

– Jeg klarer ikke å la være. Etter å ha sett dette på nært hold, er jeg bare nødt å fortsette arbeidet. Vi kan ikke hjelpe alle, bare noen få. Men det er verdt det, sier Sandra Cederholm.

Utstyr kjøpes og betales hos lokale leverandører. MoSA er alltid med (i midten), slik at det hele foregår i kontrollerte og formelle former.

Også i begynnelsen av desember var Sandra i Bekaa. Hun reiser ned igjen i midten av januar.